Språkutvalget for samiske språk

«Du kan da bare si opp!»

Av Bjørn Myskja, professor i etikk ved NTNU og leder av Samvittighetsutvalget

(Dette innlegget sto først på trykk i Adresseavisen. Publisert med tillatelse fra Adresseavisen).

Det er viktig for de aller fleste av oss å ha frihet til å gjøre det vi mener er riktig, moralsk sett.

Av og til kommer vi i konflikt fordi vi er pålagt å utføre handlinger som strider mot vår indre overbevisning. En viktig verdi i det moderne, liberale samfunnet er nettopp friheten til å følge sin samvittighet så lenge det ikke går på bekostning av andres frihet. Men selv om vi har slik frihet som samfunnsborgere, gjelder ikke nødvendigvis samme frihet i arbeidslivet.

I den senere tid har vi sett mange saker der samvittighetskonflikter i yrkeslivet har stått i sentrum. Lederen i Adresseavisen 5. oktober mente at statsråd for kirkesaker, Thorhild Widvey, hadde sådd tvil om presters rett til å nekte å vie likekjønnede. Avisen sa «det er viktig å respektere den enkelte prests rett til å følge sin overbevisning i et så følsomt spørsmål». 13. september kunne Dagsavisen melde at en undersøkelse blant barnehagelærere viste at én av tre opplever at de blir pålagt oppgaver som strider mot barnas beste. Pedagogisk leder Kjetil Gryting sier: «Vi er kommet til et punkt der valget står mellom å være lojal mot barn og foreldre eller mot en arbeidsgiver som går langt ut over det rammeplanen gir dem anledning til. Da striden om «monstermaster i Hardanger var på det heteste, uttalte Politiets Fellesforbund at politifolk som var motstandere av utbyggingen måtte fritas fra å fjerne demonstranter – dersom det dreide seg om en «sterk, personlig overbevisning».

Den kanskje mest omtalte saken de siste årene dreide seg om to lærere i Sandefjord som nektet å bruke kommunens detaljerte skjema for vurdering av skoleprestasjoner fordi de mente vurderingen var skadelig for elevene. De ble truet med oppsigelse. I disse og andre tilfeller dreier det seg om personer som sier at de ikke vil gjøre deler av jobben sin fordi det strider mot deres dypeste samvittighet. Noen vil svare at de i så fall ikke gjør det de får betalt for, og bør finne seg noe annet å gjøre. Hvis man ikke klarer å utføre lovlige arbeidsoppgaver, er det bare å si opp.

Av og til er det så enkelt, men ikke alltid. Lærerne i Sandefjord ble ikke sagt opp. Kommunen sluttet å bruke skjemaet, og lærerne fikk Zola-prisen fordi sin arbeidsnekt. Prisen går til «personer som åpent og uredd har avdekket eller motarbeidet forhold som truer menneskeverd, demokrati og rettssikkerhet i Norge». Den allmenne oppfatningen er tilsynelatende at lærerne hadde rett. De fleste mener at om lærerne ikke hadde protestert, men enten utført testopplegget eller sagt opp, ville elevene utsettes for evaluering som skader mer enn den gagner. Lærdommen av slike samvittighetskonflikter er blant annet at vi kan ta feil, også når vi mener det godt. Det gjelder både arbeidsgivere og arbeidstakere.

Alle kan ta feil, og derfor bør vi ha et visst rom for at arbeidstakere kan følge sin dypeste overbevisning. Men muligheten for feiltakelse er ikke den eneste grunnen til å godta at folk nekter å utføre oppgaver som strider mot deres samvittighet. Dersom man tvinges til å handle på tvers av det man er overbevist om, settes den enkeltes moralske integritet på spill. Integriteten er et grunnleggende aspekt ved menneskers identitet og selvforståelse, og ved å kompromisse med grunnleggende moralsk overbevisning, undergraves selvrespekten. Og hvem vil ha arbeidstakere uten selvrespekt?

Samvittighetsfrihet er også en forutsetning for et velfungerende demokrati. Dersom den enkelte ikke uttrykker og følger sin moralske overbevisning, vil vi miste viktige og nødvendige stemmer i den debatten som er grunnlaget for gode politiske beslutninger. Dette er en av grunnene til at samvittighetsfriheten er beskyttet av den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter som en grunnleggende menneskerettighet.

Samtidig forutsetter menneskerettighetene og et velfungerende samfunn at felles ordninger i en del tilfelle gjennomføres også der det bryter med den enkeltes samvittighet. Dette gjelder også i arbeidslivet. Derfor er det viktig å diskutere hva som er rimelig når en arbeidstaker nekter å utføre oppgaver med henvisning til sin samvittighet. Daværende politidirektør Ingelin Killengreen var soleklar på at politifolks reservasjon mot å fjerne demonstranter av samvittighetsgrunner ville undergrave en forutsigbar ordensmakt. Likedan var hovedinnvendingen mot at fastleger skulle kunne reservere seg mot å henvise til abortinngrep, at det ville stå i veien for den lovfestede retten til fri abort.

En følge av debatten om fastlegers adgang til å reservere seg mot aborthenvisning, var at regjeringen oppnevnte et utvalg for å vurdere håndtering av ulike konflikter som kan oppstå når arbeidstakere nekter å utføre pålagte oppgaver av samvittighetsgrunner. Jeg er leder for dette samvittighetsutvalget, som skal vurdere hvilken plass samvittighetsfriheten har og skal ha i norsk arbeidsliv. Vi skal bidra til etisk refleksjon om problemet og skissere mulige løsninger for virksomheter, arbeidstakere og tillitsvalgte. Dette er ikke et arbeid som kan gjøres i isolasjon fra den daglige virkeligheten i norsk arbeids- og samfunnsliv. Vi ønsker derfor innspill om slike konflikter på samvittighetsutvalget.no. Gjennom et rikt tilfang av eksempler, kan vi sikre en god offentlig diskusjon om verdien av å følge sin samvittighet i utførelse av arbeidet og i hvilken grad det er riktig å ta hensyn til arbeidstakeres dype overbevisning.